Ten reasons why I didn’t fall in love with Rajasthan

No worries, I will list the stuff I liked further down.

1. Too expensive for what it is
Before I left I was sure this would be one of the cheapest holidays I’ve ever had. Since it is high season in December and January you have to take into account it will be a bit more expensive than the rest of the year, but when the prices of tourist attractions are doubled of what it says in the guidebooks, very average hotels costs the same as in Europe and the food prices have gone up as well, your budget will for sure be disappointed. It’s ok to pay the 15 euros it costs to get into Taj Mahal because it’s one of the most amazing buildings in the world, but the irritation to pay seven euros to see a minaret will overshadow the fact that the minaret is actually quite cool, old and enormous. 

2. Money problems
Right now there is a big money problem in India which affects both tourists and indians. Standing in line for one hour to get out a maximum of 60 euros will drive you crazy. Don’t talk to me about the expenses every time you withdraw money. I know, and I’m not happy about it.  

3. Delhi-belly and dirty sheets
If you don’t want to experience a really bad «Delhi-belly» you have to double check where you eat, for every single meal. One of the things I love about traveling is to walk in the street and pick a random place to eat or to eat some exotic street food. In India you can do it, but it’s risky. Even when you follow Trip Advisor or your guidebooks, you are not totally safe. I can vouch for it. If you go to random hotels, guesthouses or hostels I’m not sure you will be guaranteed clean sheets and blankets.

4. «Two kilo dust a day, keeps the doctor away»???
The pollution is terrible. The dust gets swirled up by cars, cows, motorbikes, you name it, while at the same they pollute themselves. Suddenly those stupid masks you put in front of your mouth makes sense. And the garbage. It is every where. I mean, e.v.e.r.y.w.h.e.r.e. Plastic is evil. 

5. The people
To be honest, I didn’t like the people in Rajasthan that much. A lot of them were rude, loud and not very well educated. I don’t yell at people very often, but we ended up yelling at a very rude (grownup) man outside a temple. Of course there were some highlights. For example when an old man in Delhi yelled at some tuk-tuk drivers trying to rip us off, and sent us in his private car to the place we wanted to go. 

6. Being a girl
I was there with my boyfriend, so most of the time I felt safe. It’s when I was standing alone that people came to me, wanting to take pictures a bit too close or calling at me as «sexy» or just standing next to me making kissing sounds. Even when we were together young guys would do that. I would never ever recommend girls to travel alone in India. In a country where women gets treated the way they do there, you shouldn’t expect them to treat you differently.

7. Selfie time
This was something I’ve heard about before I left. They do love their selfies. It seems that the priority for a lot of indians is this when they visit tourist attractions: 1. take selfies with tourists, 2. take selfies or have someone to take a picture of you doing ten different poses and 3. maybe take some pictures of the attraction.  If you say yes to one, you’ve said yes to who ever is around.

8. The lack of respect
Do you feel like spitting? Go ahead! You can even spit inside a temple. Do you feel like yelling? Go ahead! You can even yell inside a temple.

9. Everything is falling apart
It’s sad to see how many beautiful buildings that are being neglected and even destroyed. The only chance an old building has to survive is if some rich people like it and decide to maintain and restore it.

10. Constant noise
Never a silent moment. Ever. Honking, pigeons, dogs, music and cows. No wonder they meditate every day. This is also one of the reasons (together with the pollution) why Rajasthan is not made for walking. Don’t go to Rajasthan expecting you can go for peaceful and long walks in the cities. 

So, did I like anything? Of course I did!

1. The food
The food is great. Naan, curries, korma, parathas. It is yummy, spicy and (mostly) fresh.

2. Jaisalmer
This desert town is very touristy, but it’s for a very good reason. Compared to many of the other cities in Rajasthan it’s really not that busy. The sand colored houses, the havelies, the fort and the small streets makes it a «must-see» if you’re planning to go to Rajasthan. 

3. Hinduism
The greatest stories comes from Hinduism. With that many gods the stories are doomed to be filled with action, drama and love. 

4. The wildlife
We went to two national parks and both were great. Mostly because we were one of the lucky 25% that gets to see a tiger at this time of year. Birds are also great, but come on… a tiger beats some birds anytime of the year.

5. Masala chai
The spicy milk tea that they serve every where will warm up your heart and mind. 

6. Taj Mahal
Sometimes when you visit places you’ve seen a million times in pictures, you can be a bit disappointed. Taj Mahal is not one of the disappointments. I loved it. It is a big “wow”. Make sure to go at sunrise, then you’ll meet the busloads of Chinese when you’re done with your visit around nine. 

Would I recommend you going to Rajasthan, Delhi and Agra?
I have to say… no. First of all, I think India is not for first-time travelers and solo female travelers. If you travel in the month of December and January you have to know it will be cold, especially during the night, and it will be packed with indian tourists and foreigners. There’s many places I would recommend you to go before going to India. Somewhere warmer, safer and cheaper.

If you don’t listen to me and decides to go anyways, I would recommend it to you if you have quite a lot of money to spend on one travel. Then you have the comfort of upgrading to more comfortable hotels and fancier restaurants. For the first time ever, we travelled with a private car and driver the whole way and I would definitely recommend doing it this way. You will save time and you will feel safe.

At least once in a lifetime you have to go to Agra to see the Taj Mahal. I might recommend India just for that reason.

I’m always openminded  when I go to new places, but this time I was quite disappointed. I was in Tamil Nadu in the south of India some years back and I loved it. The people were kind, the culture was surprising and interesting, the food was delicious and it was cheap. It was like I didn’t visit the same country. India is huge, and for that reason there will be big differences in people, landscape, the way of living and behaving. I can not say “Don’t go to India”, because I’ve only seen a small part of it, but I can say “Chose where and when to go carefully”.

(All of the pictures are taken by me with a Canon 700D).

Lille venn

Hvordan kan dette være så vanskelig?

Hvordan kan det være så vanskelig å se at et barn sliter, for så å gjøre noe med dette?

I Kenya er det over to millioner barn som er foreldreløse. Dette er to millioner av en befolkning på førti fire millioner. Over halvparten av disse barna har mistet foreldrene sine av HIV/AIDS.

Når man søker opp hvilke meninger presidenten selv har om dette problemet, så kommer det nesten ingen artikler opp. Et par av Fru Kenyatta som ber om midler til å gjøre hverdagen til Kenyas foreldreløse bedre. Ellers har det vært mange besøk til de ulike barnehjemmene, uten at man har gjort noe særlig for å bedre deres situasjon.
I november i fjor valgte de å gjøre det enda vanskeligere for foreldreløse å få et verdig liv, ved å forby alle adopsjoner til utlandet. Dette er et utfall av en rapport som beviser at landet er en kilde, transit og destinasjon for menneskesmugling. Spesielt da av barn.

Vi går inn i hovedbygningen. Vi setter oss ned og venter på noen som er villige til å møte oss. Utenfor er det helt stille, og det er ingenting som tyder på at det er nærmere to hundre barn som bor her. Bygningen vi har gått inn i, er hvor menneskene på barnehjemmet har sine kontorer. Det er kaldt, og regnet plasker ned utenfor. Det lukter av råte og urin. På veggen henger det plakater, som dekker til den avskallede malingen, med hundrevis av barn. Hundrevis av foreldreløse barn som er klare for adopsjon. Hvem vil bli mine foreldre? Hvem vil være min “for alltid” familie?
Mange vil være dine foreldre. Men de får ikke lov. De får ikke lov, fordi menneskene høyt oppe i systemet tror at dette vil være løsningene på alle problemene.  Hvis vi gjør dette,  så må vel det internasjonale samfunnet se at vi gjør noe for å forhindre det?

“When politics, corruption, self-interest and a huge appetite for public funds (tax payers money) stand in the way of the best interest of children, then a country must be concerned. The people must open their eyes to see the bigger picture and act on behalf of the innocent and voiceless children” (Little Angels Network Kenya).

Dette er så beskrivende for hele reisen og saken til Freddie. Møter på møter og ingenting som skjer. Nettopp på grunn av det som blir beskrevet over.

Som dere sikkert skjønner, så har det ikke vært så mye fremgang i saken til Freddie. Selv om jeg tenker på dette flere ganger daglig, og sender mail annen hver dag, så er det ingen som løfter en finger for å gjøre noe. Det blir gitt løfter på løfter; gang på gang. Uten at disse blir holdt. Selv i prat med de største aktøren, så kan du aldri være sikker på at de mener det de skriver. TIA og alt det der, ikke sant? Det burde ikke være en unnskyldning. Ikke når man snakker om barn.

Jeg har fremdeles én kontakt der nede som gjør alt hva han kan for å hjelpe meg. Vi kontakter de vi kan kontakte, og har noen som skal følge opp på det vi trenger hjelp til. Det bare tar litt tid. Alltid.

Emmanuel forteller meg hele tiden at jeg må holde motet oppe, og at jeg er nødt til å være tålmodig. Det er bare veldig vanskelig, og lettere sagt enn gjort.

På veggen min henger en smilende Freddie. Skjeløyd, med snørrete nese, lua på snei og med kosebamsen i hendene. Smiler han nå? Sover han godt? Får han nok mat? Er det noen som en gang i mellom forteller at de er glad i han? Forhåpentligvis. Jeg kan ikke tenke noe annet, for da ville hverdagen vært uutholdelig. Jeg bare håper ikke hverdagen hans er det.

Nakupenda.

Dear Mr. President

Dear president, Uhuru Kenyatta.

How long has it been since you visited one of your own orphanages? How long has it been since you’ve really looked. Thoroughly. Seen what’s been going on? For me it’s been a month. A month since I’ve seen the standard of your governments orphanages. And it shocked me. You have staff that have no interest in the children. No interest in putting their needs, special needs, in focus. I saw a boy that had been sodomised by his own teacher, being scrubbed in cold water behind your dirty facilities. No compassion, no counselling and no comforting. I’ve seen babies with their heads full of ringworms. I’ve seen children in desperate need of attention. So desperate that they are willing to hurt other children to get yours. So desperate for love that they will hold on to your hand for several hours, because they don’t know when anyone will give them the same attention.
I’ve been to meetings with your employees, that are obviously not suited for their jobs because the only thing they care about is money and power. They are too proud to realise what they are doing is wrong.
Are you proud?
These children are the future of Kenya. Shouldn’t your orphanages be an example of how orphanages should be run? I think so. You should think so. This issue is something you should be embarrassed about. It’s a shame. For you, for the people and for the future of your country.
And who’s the victims? The children.
I came to help one of these orphans. A boy that is very special to me. A boy with special needs. He needs to be taken to a doctor that knows what he is doing. He needs to be followed up by a nutritionist. But most of all; he needs love. All I wanted to do was to help him. And what met me? Employees of yours with an attitude so bad that you want to shake them, because they make you so frustrated. They have no interest in helping anyone but them selves. And they are the people that are responsible for the future of Kenya. I can’t believe that you can walk around with your head held high.
Your system disgust me, you disgust me. It’s time that someone stand up to you and forces you to make a change.

Fanny Norgaard, Norway

Nakupenda

Skrevet 22.06

Fortvilelse. Det er vel det ordet som beskriver denne turen så langt.

Hvis jeg hadde forklart dere alt i detalj, så ville dere trodd jeg beskrev en dårlig gangsterfilm fra åtti-tallet. At man ikke skal kunne stole på mennesker som jobber med barn, for myndighetene, er helt utenfor min forståelse. Dette burde være en selvfølge. Men det er ikke sånn overalt i verden. Dessverre. Og det er ikke sånn her. Barn er bare noen brikker i et puslespill. Et puslespill for voksne. Og det er sånn man ser på det også. Barna er brikker. Brikker i dette ussle spillet som myndighetene, barnehjemmene og deres ansatte spiller. Det er korrupt inn til ryggmargen, og man er nødt til å være veldig forsiktig med ordene man bruker. De voksne midt oppi alt dette, de skuffer barna. Gang på gang. Og det er vondt å se på.

Jeg vet jeg er her og gjør noe bra. Og dere sier jeg er tøff. Men på slutten av dagen, etter å sett barn i fillete klær som stinker av urin, barn med hodet fullt av ringorm, Freddie som gråter når de tvinger han ut av armene mine, etter møte på møte med mennesker som er høyt oppe i systemet, men som bare tenker på seg selv, makt og penger og som aldri holder avtaler, så skal jeg love deg at du ikke føler deg så tøff lenger. Da føler jeg meg svak. Mislykket. For jeg får ikke til det jeg vil.

Heldigvis har jeg Emmanuel med meg. Han snakker språket, han vet hvordan han skal få de på gli. Han sier de rette tingene. Hvis det bare hadde vært meg og dem, så hadde jeg spyttet dem i ansiktet for lenge siden. Jeg ville kalt de uintelligente og pengegriske. Fortalt dem at dette ikke er måten å behandle barn på. Spesielt ikke de som er foreldreløse. De trenger kjærlighet. I bøttevis. De må ha spesialoppfølging. Det går ikke ann å ha hundre og nitti barn på et lite område.

Vi har på denne uken fått se Freddie to ganger. Og det er på nåde. De ville egentlig ikke at vi skulle se han. Ikke vet vi hvorfor, og ikke prøvde de å forklare hvorfor heller. Det er en bittersøt opplevelse. Hjertet mitt svulmer når jeg ser han, men det knuser i tusen biter når jeg ser hvordan han har det og når jeg er nødt til å dra fra han. Hvis det hadde vært en måte jeg kunne tatt han med i bilen, så ville jeg ha gjort det. Men jeg kan ikke. Jeg er maktesløs i denne situasjonen. Alt stopper opp med byråkrati og lover som ikke hjelper noen. Ingen kommer godt ut av denne situasjonen.

Vi fikk sett Freddie i dag også. Han var med oss i et par timer. Han ville bli bært av meg hele tiden og lå med hodet på skulderen min. Etter hvert kom de andre barna ut for å leke. Det er fler som ikke er friske. Flere har mark som kravler i håret, de er skitne og de er alt for mange. På et så lite området, er det ikke forsvarlig å ha så mange barn. Freddie nektet å leke med de andre. Han er redd. Han er usikker. Han hører ikke til her. Det var tid for grøt for barna og møte for oss. Et veldig frustrerende møte med en veldig fordomsfull kenyansk dame. Både overnfor meg som hvit jente, og også overnfor Emmanuel som er en del av en annen stamme enn henne. Selv om jeg er så rasende at jeg skjelver, så må jeg nikke og smile, og la Emmanuel “sweet talk’e” denne ufordragelige damen som ikke bryr seg om noe annet enn seg selv og penger.
Da det var på tide å dra, går jeg mot Freddie som sitter fem meter vekk fra de andre småbarna. Jeg går mot han, og han starter å gråte. Jeg løfter han opp, og han legger seg inntil meg. Han gråter og jeg gråter. Jeg gjentar: “Nakupenda”, om og om igjen. “Jeg er glad i deg”.  Hvordan drar man fra noe sånt? De tvinger et gråtende barn ut av armene mine. Han strekker seg ut etter meg. Jeg er nødt til å snu ryggen til, mens jeg hører gråten i det jeg går mot bilen. Det er umenskelig.

Jeg kan ikke gjøre noe. I denne situasjonen kunne jeg betalt mye for at han skulle slippe å være på denne institusjonen. Men jeg kan ikke engang det. Frustrasjon.

Vi har fått sett de andre barna. De aller fleste i alle fall. Og de har det, etter forholdene, bra. Det kunne selvfølgelig vært bedre, og jeg vil hjelpe dem med det jeg kan.

Dette er et veldig forvirrende innlegg, og det vet jeg. Men jeg kan ikke gå i detaljer. Ikke nå. Vi har fått noe fremgang i Freddie sin sak i dag, og vi håper de vil arbeide fort for Freddie sin skyld. Dette har vært en ekstremt intens uke. En ordentlig berg- og dalbane. Det er umulig å sette seg inn i denne situasjonen uten å være her.

Jeg ville komme med en oppdatering så snart jeg kan. Forhåpentligvis en som er positiv.

LABAS

Oslo har, for meg, alltid vært en by som ikke helt lever opp til tittelen som hovedstad. Karl Johan er ingenting å skryte av. Ingenting spesielt å vise til. Med andre ord; jeg har aldri vært noe særlig positivt innstilt til Oslo.
Og nå skal jeg flytte dit. Det trodde jeg aldri jeg skulle si. Skrive. Og jeg er fornøyd med det. Faktisk. Fra å ha det inntrykket jeg hadde av Oslo, til nå å være litt småforelska i byen, er for meg et under. Og veldig, veldig fint. Det er jo godt man er litt glad i den byen man skal bo i. Den har jo faktisk det meste. Koselige bydeler, marka i nærheten og masse kultur. Det skjer alltid noe.

Etter et par fine dager i Oslo med visninger i bofellesskap og hygge, så dro jeg videre til Vilnius. For nå har denne reisekroppen holdt på å kjede seg halvt i hjel. Og da trenger man en tur. Ikke den lengste turen jeg har vært på, men mer enn nok for å trigge nyskjerrigheten og livsgleden. I alle fall for en liten stund fremover.

Vilnius ble valgt av noen enkle grunner. Billige flybilletter, godt rykte og fordi det er et land jeg aldri har vært i. Det ble tur alene denne gangen (også. Som vanlig). Med hostell, byvandring og mennesketitting. Alt det jeg liker med backpackerlivet. Når man får tur-returbillet for syv hundre kroner og tre netter på hostell for til sammen tre hundre kroner, så er man nødt til å si seg fornøyd. Da er det til og med lov å unne seg en liten shoppingrunde!

Vilnius overrasket. Positivt! Fra vår i Norge til sommer i Litauen. Det hadde jeg ikke forventet. Jeg gjorde som jeg alltid gjør når jeg kommer til en by. Ut å gå! For en fin by. Den har alt det man trenger. Sjarmerende smågater, fantastisk arkitektur, fortauscafèer og god mat. Vilnius er en sånn by som jeg kunne tenkt meg å bo i. En liten storby som har alt du trenger.

Hostellet jeg bodde på lå kjempe sentralt til. Hostelldriveren var hjelpsom, kunnskapsrik og en som man kunne sitte å snakke sammen med i timesvis. Og det gjorde vi. Hele hostellet. Nordmenn, tyrkere, mexicanere, litauere, engelskmenn og amerikanere. Nordmenn. I flertall. Dette er første gang jeg har møtt en nordmann på tur som har bodd på det samme hostellet som meg. Og det var i grunn litt fint. Noen ganger er det koselig å snakke norsk på en bar uten at noen rundt forstår deg.

Jeg har fått sett masse på de tre dagene jeg var der, og anbefaller alle som har noen dager fri; dra til Vilnius! Hvis du ikke har noen å reise sammen med, så kan man alltids reise alene. Hvis du velger å bo på hostell, så kommer du aldri til å være alene. Ikke hvis du ikke vil. Bo på “Home made hostel”. Driveren vil forklare hva som er verdt å se, lage deilig frokost til deg, lære deg noen gloser og vil dele reisehistorier og om historien til Litauen med deg. Jeg har aldri angret på turene mine alene. Ikke de lange, og ikke de korte. Å være alene er helt greit en gang i blandt også. Reising er det beste å bruke pengene sine på! Man kommer alltid hjem litt rikere.

ATCHO for denne gang, Vilnius (Ačiū: Takk). I dag har det vært et lite møte med Norge, før det er et “GOD DAUVS” til København i morgen.

Hitchhiking

Sheffield til Caernarfon. 225km. Min første ordentlige haiketur, sett bort i fra en veldig interessant tur med Johanne og Henrik i Nepal, og en tur med noen “eldre” gutter natt til første mai med syv stykker inne i en liten peugeot. En i bagasjerommet.

Første etappe burde være grei nok. Jeg stiller meg på Manchester road, som fører til (ja, du tenkte riktig) Manchester. Alle som kjører denne veien er mennesker som pendler fra Sheffield til Manchester. Jeg hadde forberedt meg. Med “Wales” skrevet med sprittusj på en gammel pizzaeske. En av guttene i kollektivet synes jeg virket litt vel sjefete. Okei da. Et lite smilefjes i hjørnet.

Jeg stålsatte meg for det jeg trodde kom til å bli minst én halvtime med venting. Etter bare fem minutter med smiling, stoppet en ung fyr. Sveivet ned vinduet, dro solbrillene litt lenger ned på nesen og sa: “Do you need a lift?”. Yes please. Fysioterapaut , tjueseks år og en råkjører. Samtalen fløyt lett. Han sa han ikke trodde det kom til å bli noe prblem med resten av haikingen. “You look clean, you wear nice clothes and you’re… a girl”. Han satte meg av på den avkjøringen jeg burde stå på for å komme meg nærmere grensen til Wales.
Solen som dukket opp på morgenen har for lengst sagt ha det bra, og med skyene kommer den kalde vinden. På vei ut av bilen har jeg mistet den ene hansken, og håper at jeg snart vil bli plukket opp. Det er rett ved en motorvei, og det er ikke helt enkelt for folk å stoppe.

Jeg venter i fem og tyve minutter før en liten, rød bil stopper. Jimmy. Jeg slenger sekken i baksetet, og setter meg inn. I speilet henger det et par med Liverpool hansker, og det er stort sett dette samtalen går i. Jimmy er én av åtte søsken i en katolsk familie fra Liverpool. Han har ikke kone og ingen barn selv. Jeg forstår fort hvorfor. Merkelig type. Og helt umulig å forstå. Det blir mye nikking og ja-og-ha. Planen var at han skulle slippe meg av i Chester. Han kjører inn i sentrum for å plukke opp noen… fliser. Han vil ikke bare sette meg av midt inne i byen, og prøver så hardt han kan med de hjernecellene han har, og finne et passende sted å sette meg av. Det ender med at han kjører i helt feil retning, og at vi er nødt til å snu. Vi er på hovedveien som jeg helst skal være på, og jeg sier at jeg bare kan bli sluppet av her. At det ikke er noe problem. Han sier at det heller ikke er noe problem for han å sette meg av på et ENDA mer strategisk sted. Det ender med at han kjører forbi avkjøring på avkjøring. Før jeg vet ordet av det har vi krysset grensen til Wales. Jeg blir sluppet av. Sier takk. Får litt dårlig samvittighet, men trøster meg med at han ikke har noen som venter på han der hjemme, og at dette mest sannsynlig vil være den eneste samtalen hans den dagen som varer i mer enn fem minutter.

Jeg har blitt advart mot dette. Regnet. Det regner i Wales. Nesten hele tiden, sier de. Sånn irriterende regn vet du. Masse… yr. Det tar heldigvis ikke mer enn femten minutter før en firmabil kjører inn til siden. Han har tre døtre og skjønner ikke hvordan folk har samvittighet til å kjøre forbi en “stakkars” jente i regnet.

Datteren hans har blitt syk, og vi kjører for å plukke henne opp på skolen. Prinsesse Masie med englehår og havblå øyne kommer ut. De skal egentlig ikke i den retningen jeg skal, men kjører meg alikevel helt til Colwyn bay. Over en halvtime fra der de bor. Vi snakker. Masse. Masie spør meg om hva min favoritt mat er, hva det rareste jeg har spist, når jeg har bursdag og hva min yndlingsfarge er. Da moren ringer, forteller hun at hun har fått seg en ny venninne. Fra Norge. Det rareste hun har spist er glassmanet, silkeorm og gresshopper.

Vil legger hverandre til på instagram. Bronzegod og fannynorgaard.
Masie vil bli med meg, og protesterer i det faren sier at hun må komme med han hjem igjen.

Jeg står og haiker til det jeg håper vi bli min siste runde for i dag. Igjen er jeg heldig. Jeg blir plukket opp bare fem minutter senere. Av dagens første jente. Det lukter som hun akkurat har stumpet en joint. Hun har på seg treningsklær, er dødspen og kjempe smart. Hun skal klatre i Caernarfon, og kan kjøre meg helt til dit jeg skal. Hun har aldri plukket opp en haiker, men tenkte “why not”. Ikke så jeg ut som en hippie og ikke var jeg mann.

225km og seks timer senere kom jeg meg frem til Caernarfon.
Haikingen gikk overraskende greit. Man blir sliten av å ha såpass mange stopp på en distanse som, i seg selv, ikke er så alt for lang. Det er en kjempe fin måte å møte mennesker på. En litt mer interessant måte å reise på. Hvis du ikke føler deg komfortabel med å gå inn i en bil med noen, så er det bare å si nei. Du er ikke forpliktet til noe bare fordi de har stoppet.

---

Jeg har hatt noen veldig fine dager i Wales. Og det regnet de snakker om. Det har ikke vist seg på noen dager. Dette landet er fantastisk. Uten tvil et av de vakreste landene jeg har vært i. Jeg har bare et par dager til i Wales og så blir det en liten uke i England, før jeg drar hjem. Igjen.

Overjoyed

Det regner i Edinburgh. På samme fly som oss satt det en lærergjeng fra Re. Og det er bare to ord å si om dem: Null håp. De fleste går i sikksakk på Edinburgh sin ganske så depressive flyplass, mens de fniser som en tenåringsjente i det hun forteller til sine venninner om sitt første ordentlige kyss. Lizm.

Det er ikke så vanskelig å komme foran dem i køen. Til og med vi hadde vanskeligheter med å se hvor det var vi skulle stå i taxikø. Vi tenkte på å ta denne trikken som Edinburgh by er så stolt av, men mamma så med bedende øyne på både pappa og meg. Ikke i dette været. Vær så snill.

Vi kommer oss frem til hotellet i mørket. Og regnet. Vi tripper bort til den første italienske restauranten vi finner. “Mamma” et eller annet. Selvfølgelig. Vi drikker husets vin, spiser pizza og skåler for at vi tre er på tur sammen igjen.

Vi sovner til pappas (u)behagelige snorking. Det er diskutabelt.

Neste dag skinner solen i Edinburgh, og vi tar oss opp til slottet på toppen av fjellet. Det var kjempe flott. En liten landsby innenfor slottsmurene. Men tretten pund da gitt. Ran. Hvis jeg hadde vært der alene, hadde jeg lagd et lite nummer ut av at jeg synes det er en latterlig pris for å se på noen historiske bygninger og snudd ryggen dramatisk til den stakkars mannen bak glassvinduet.

Vi spiste en tidlig lunsj og drakk noen øl på en pub langs Royal mile, før vi tuslet videre nedover mot byen igjen. Det er vanskelig og ikke få kink i nakken i Edinburgh. Det er alt for mye fint å se på. Byen er gjennomført . Kledd i sten og med søte smug og caféer.

Det ble nok en kveld med vin, latter og gode samtaler.

Tidlig opp neste dag for å gå opp til Arthurs seat. Den utdødde vulkanen som kan sees fra nesten overalt i Edinburgh. Vi pustet og peset oss opp fjellskrenten. Mamma sier at hun ikke er sikker på at hun klarer det, og da snur pappa seg rundt og sier med et smil: “Jeg har lest på tripadvisor at syvåringer klarer dette. Kom igjen, dette skal vi også klare!”. Hele mammas kropp blir til en eneste stor langefinger. Jeg går for en litt annen teknikk enn pappa. Jeg ser nemlig på mamma og vet at jeg hadde reagert på akkurat samme måte. Vi kommer oss opp til slutt. Vi klarte det vi! Og alle sammen var (faktisk) enige om at det ikke var alt for vanskelig. For noen år siden hadde vi aldri gjort noe sånt. Jeg er glad for at begge to har byttet ut røyken i munnviken med joggesko på bena.

Utsikten var fantastisk, og vi spratt opp på noen av de andre toppene også. Vi så oss fornøyde med innsatsen, og vendte nesen hjemover mot hotellet. Vi lunsjet på “Marlyane” som ligger rett ved “Playhouse”. En anbefalning for alle som er i Edinburgh. Her kan du spise både frokost, lunsj og middag. Alt er like godt og personalet er kjempe hyggelige.

Ettermiddag og tid for gjenforening. Så godt å klemme på noen herlige venninner etter syv måneder fra hverandre.

Det ble tapas, sangria og sladring.

Ha det bra mamma og pappa og hei til Kaja-tid og St.Andrews.
Vi har vært på sightseeing, spist sene frokoster, snakket om alt og ingenting som bare vi kan og ledd litt for mye av “undateables”.

Det er ikke noe gøy å dra fra bestis, men det er litt enklere når man vet at hun blir behandlet som en prinsesse. Akkurat som hun fortjener.

Hønemor og Josh var litt engstlige for at jeg ikke hadde noe sted å bo i det jeg satte meg på bussen fra Edinburgh til Sheffield. En time unna Sheffield, kunne jeg endelig sende en snap og si at jeg hadde funnet en sofa å sove på. I et guttekollektiv.

Jeg ble møtt av en smilende Matt (jeg har nå måttet begynne å telle med hånd nummer to over hvor mange britiske Matt’er jeg kjenner), som hadde middagen klar. Guttekollektivet og jeg spiste chili con carne og snakket om politikk, fysikk og musikk til rett før midnatt.

Jeg er så heldig at min første couchsurf vert også meldte seg frivillig som turguide. Vi tok bussen gjennom grønne åssider. Sauer som gresset mens de nyfødte lammene deres lå slappe i gresset og solet seg i vårsolen.

Peak district er fantastisk. Små landsbyer, grønne sletter og åssider og flere sauer enn mennesker.

Vi utforsket hva Sheffield har og by på; ikke mye.
På kvelden var jeg så heldig å få høre et par sanger til bandet til guttene i kollektivet. Med trompeter, bass, trommer, gitar og vokal. Hvordan kunne jeg være så heldig å ende opp i nettopp denne kjelleren, i denne byen, med disse flotte gutta?

Det ble en (litt skuffende) solformørkelse før det ble utvekselt “ha det bra” mellom åtte britiske gutter og én norsk jente. Jeg satte nesen mot Manchester street i håp om at noen ville plukke meg opp. Jepp. Du leste riktig. Mitt mål: Haike fra Sheffield til Caernarfon i Wales. Min første (ordentlige) haikeopplevelse kommer i et annet innlegg.

Reiselyst

Hei, fine lesere!

Fire måneder inn i turen min, fikk jeg nesten litt panikk. Jeg følte at tiden hadde gått alt for fort. Jeg hadde følelsen av at jeg aldri ville bli klar for å dra hjem. Men nå er jeg her da. Jeg er hjemme igjen. De siste to ukene, kjente jeg veldig på kroppen at det var på tide å dra hjem. Ting blir slitsomt. Fortere enn det var i begynnelsen. Du orker ikke ta den diskusjonen med tuk-tuk sjåførene lenger, du takler ikke snorkingen til naboen på dormen og du lengter etter å puste inn ren luft. Turen har vært fantastisk, men det er helt utrolig å komme hjem igjen også.

Man har opplved nye ting hver dag i seks måneder. Her hjemme virker det som tiden har stått stille. Du kommer hjem til det samme gamle. Det er som da du dro. Og det er det jeg liker mest ved å komme hjem. Du har forandret deg, du har blitt kjent med nye kulturer og du har en haug med gode og dårlige erfaringer med deg i sekken. Da er det behagelig at du ikke trenger å sette deg inn i så mye nytt, når du kommer hjem. Det er trygt. Det er hjemme.

Siden turen er over, blir det nok ingen flere blogginnlegg. Det er ikke så spennende å skrive om hverdagslivet her hjemme. Så da er det vel på sin plass og si: tusen takk. Tusen takk for alle som slavisk, men også sporadisk, har vært innom for å lese mine reisebrev fra andre siden av verden. Takk for fine tilbakemeldinger. Det er koselig at dere liker det jeg skriver om og måten jeg skriver på. Jeg liker å skrive, så det er stas at dere gir meg komplimenter for det.

Om et par uker drar jeg på tur igjen. Denne gangen litt nærmere hjemme, men ikke noe mindre eksotisk for det. Jeg skal nemlig tilbake til et land jeg har vært i før og to land jeg aldri har besøkt. Skotland, Wales og England skal besøkes fra den tolvte mars til den tretti første mars. Da blir det bestiskos, reunions med reisevenner og couchsurfing. Kanskje det dukker opp et par reisebrev da, så titt gjerne innom i den perioden.

Vi snakkes!

Faces of Myanmar

To tusen og femten

Mitt to tusen og fjorten kan beskrives med alt for mange ord. Et år med daler så dype og fjeller så høye.

Mye av skylden for de dype dalene legger jeg på meg selv. Man velger selv hvilke situasjoner man setter seg selv i, og det er ditt ansvar å komme deg ut av disse hvis du ikke føler deg komfortabel. Jeg var så ukomfortabel, at det var vanskelig å være meg selv. Jeg var en versjon av meg selv som jeg ikke lenger hadde lyst til å være. Jeg begynte å leke gjemsel med meg selv igjen. Som så mange andre ganger opp i gjennom de siste årene.

Jeg ville ikke. Jeg fant meg selv akkurat i tide. Fanny og jeg gikk hånd i hånd igjen, og ting begynte sakte men sikkert å falle på plass. Viktige spørsmål ble stilt, og de ble besvart på rikitg måte. Hvem vil du ha i livet ditt? Hvem vil du være. Både sammen med andre og alene. Jeg valgte å være den beste versjonen av meg selv. Jeg er evig takknemlig for å ha insett dette så tidlig. Takket være min indre styrke og de fantastiske menneskene jeg har rundt meg. Nok en gang reiste jeg meg fra et tøft år. Flere tøffe år.

Jeg har mistet mye, men også fått mye i retur.
Du vinner alltid noe i vanskelige situasjoner. Det er en lærepenge. Til gjengjeld styrkes du.

Jeg ble spurt av en jente, foran alle sammen på kurset: “Hva er det du angrer mest på her i livet?”. Jeg tenkte meg om i fem sekunder før jeg svarte: “Ingenting”. For jeg angrer ikke på menneskene jeg har tatt inn i livet mitt, som ikke har gjort meg godt. For de har også lært meg masse. Jeg angrer ikke på hva jeg har påført meg selv av smerte, for jeg har vokst på det. Jeg har blitt smartere.

Jeg har danset med venner i Norges flotte sommer, jeg har reist, opplevd nye ting hver dag, møtt mennesker som har lært meg masse, hatt seks måneder med hver dag som en evig fredag og jeg har fått være en del av noen andres kultur. Hva annet kan man forlange?

Jeg er meg. Og jeg er fornøyd med det. Disse årene har lært meg masse. Om meg selv, verden og menneskene rundt meg. Jeg vet hvem jeg er og hva jeg vil med livet mitt. Ikke i form av at jeg vet hva jeg vil jobbe med, hvem jeg vil dele livet mitt med og hvor jeg skal bo. Mitt eneste mål: Ha et liv fylt av glede, latter, gode mennesker, kjærlighet og reising.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg vet ikke. Jeg flyter i vertigo. Reisen er snart over, og jeg er takknemlig, glad og trist. Alt på en gang. Glad for alt jeg har opplevd, glad fordi jeg snart skal få se de menneskene som betyr mest for meg. Takknemlig for at verden har tatt meg så godt i mot, takknemlig for det tøffe som har møtt meg, som har hjulpet meg med å innse at jeg har bena godt plantet på jorden. Trist fordi jeg snart setter meg på flyet hjem.

Jeg skrev ned noen nyttårsforsetter for første gang på mange år. Jeg understreket et av punktene: Være lykkelig! (nesten) Hele året.
Jeg er ikke naiv. Jeg vet at alle har sine nedturer, og det vil jeg også ha. Men lykke skal ha hovedprioriteten i to tusen og femten. Dette skal være mitt år. Jeg skal klatre til de høyeste fjellene og gå på broen over de dypeste dalene.

Tusen takk til alle jeg har møtt på min vei. Både gode og onde. Dere har gjort meg til meg. Og DET skal jeg være fornøyd med.

Jeg håper du som leser dette, kjenner deg igjen og at du vet hva jeg snakker om. Hvis ikke… det er masse av tid til å finne det ut. Og en dag vil du det. Vær sikker på det.

Takk for at du leste helt til det siste punktum.